Kommentar i Klassekampen tirsdag 27. juli 2010 - gjengitt med tillatelse.

Jonas Gahr Støre trenger ferie han også, men en minister hviler aldri helt. Den 19. juli trykker Dagbladet en sommerkronikk sendt fra hytta, like ved hjemplassen min utenfor Tvedestrand. Utenriksministeren skuer ut over Skagerrak og sveiper over et knippe av Norges framtidige utenrikspolitiske utfordringer.

Gahr Støre gleder seg blant annet til «en forflytning av verdens tyngdepunkt og oppmerksomhet nordover.» Fordi «nedsmeltingen i Arktis er i gang og i dette århundre vil store deler av Polhavet bli isfritt hele eller deler av året.» Dette er gode nyheter, fortsetter Støre, fordi «det åpner seg et nytt gigantisk område for skipstrafi kk, ressursutnyttelse og annen aktivitet, med nye politiske, økonomiske og miljømessige utfordringer i kjølvannet.» Akkurat hva slags miljømessige utfordringer dette vil få, hører vi ikke mer om. Jonas har allerede fått dollartegn til pupiller. «Vi står ved kanten av et ‘nytt’ verdenshav ved Norges kyst, et hav som vil knytte Asia, Europa og Amerika sammen med kortere avstander og med økt adgang til verdifulle naturressurser.» De verdifulle naturressursene han snakker om, er gass og olje som er lagret under havområder som nå er dekket av is. Dette kan vi altså glede oss over, i tillegg til den forventa økninga i forurensende havtransport. Gahr Støres naive optimisme er et ekko av Arbeiderpartiets pragmatiske formuleringer i arbeidsprogrammet fra 2009: «Når nedsmeltingen av isen åpner for nye og kortere internasjonale seilingsleder, venter nye utfordringer og muligheter i området.»

I kronikken sin trekker Gahr Støre linjer tilbake til 1812. Dersom han var like flink til å skue fram som å skue tilbake, ville han kanskje se hvor naiv denne optimismen for nordområdene vil framstå for våre etterkommere. Å måle profi tten fra nedsmeltinga av Nordpolen, som vil få uoverskuelige og katastrofale konsekvenser, er et regnestykke verdig en arbeiderpartimann. Skal vi glede oss over utsiktene til en desimering av verdens artsmangfold, hundrevis av millioner mennesker sendt på flukt, flom, sult, tørke og ekstremvær, fordi det vil gi økt tilgang til nettopp de ressursene som forårsaker katastrofen?

Hadde denne optimismen kommet på toppen av en seriøs klimasatsing fra Regjeringen, hadde den vært mer spiselig, men både i realitetene og i retorikken er klimakampen som kjent redusert til avlatspolitikk og samfunnsøkonomisk nytte/kostnadstenking. Klimaendringene skal, ifølge Gahr Støre, reddes ved hjelp av skogbevaring i utlandet (gjennom bruk av oljepenger, naturligvis). Et fint supplement til norsk klimainnsats, men en dårlig erstatning. Klimasatsninga har blitt en velmenende løfte- og bevilgningspolitikk overfor u-land – derav miljø- og utviklingsminister – snarere enn et områder der reelle politiske prioriteringer foregår.

Arbeiderpartiets jubel over «nye muligheter i nord» strekker tanken om sameksistens til sitt mest ekstreme ytterpunkt. Ikke bare skal olje «sameksistere» med fisk i nord, norsk klimakamp ute skal også sameksistere med råkjør mot nye gass- og oljeressurser hjemme, under de smeltende polene. Vi skal bekjempe katastrofen og høste fruktene av den på samme tid. Kanskje er det rasjonelt, men i møte med den dramatiske oppvarminga av kloden, framstår det som iskald kynisme. Arbeiderpartiets tilsynelatende pragmatiske klimapolitikk står på svært vaklende grunn både faglig og moralsk, og skjuler en reell prioritering: for fortsatt ikkeopprettholdbar vekst og oljeutvinning, mot effektive klimatiltak. Og hvorfor skulle vi bekjempe klimaendringene? Vi har jo gode utsikter til nye handelsruter og ressurser i nord. Derfra kan vi sende nye ladninger med olje og gass direkte til den voksende kinesiske bilparken.

Dagsavisens Arne Strand mener nå at slaget om oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen er vunnet. Regjeringen vil – etter Riis-Johansens utspill og med hjelp fra BPs oljespill – ikke starte opp arbeidet med en konsekvensutredning nå. Jeg tror han har rett i det. Det gjenstår å se om regjeringen velger å sette et punktum for saken, eller om den i praksis utsettes til etter neste valg.

For miljøinteressene, reiseliv mv er dette en stor seier. Det er miljø­argumentasjon som vil ligge til grunn for et eventuelt nei fra regjeringen.

Motstanden mot oljeutvinningen i området har imidlertid også en annen begrunnelse og det er klima. Oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen bør ikke tillates fordi det bidrar til å øke den totale mengden fossilt karbon vi har tilgjengelig. Dette vil føre til økt utslipp og ytterligere økning av de globale skadene som uvergelig følger med. Norge, EU og en rekke andre land har satt en øvre grense for temperaturøkning til 2 grader over førindustrielt nivå. Verden har i dag reserver av fossilt karbon som vil bringe oss langt over dette nivået. Altså trenger vi ikke lete etter mer. Norge er dessuten i en særstilling og må snarest iverksette arbeidet med et karbonfritt samfunn.

Setter regjeringen foten ned for konsekvensutredning nå, er det et svært positivt resultat for Norge og en sier for miljøbevegelsen. Men, det er dessverre ingen grunn til å tro at det er en seier for klima.

(Dagsavisen 23. juli 2010)

En av klimafornekternes store helter er dansken Bjørn Lomberg. Han har skrevet flere bøker om klimaspørsmål og har valgt en tilsynelatende vitenskaplig tilnærmingsmåte. Hans bøker ser grundige ut og har et vell av kildehenvisninger. Han har gått i fra å mene at klimaendringer ikke skjer til at de skjer men er ikke menneskeskapte. I dag mener han at de nok er menneskeskapte, men at det ikke er noen grunn til å gjøre noe med det. Lomborg er hyllet av politikere, næringslivsfolk og bedrifter som har det til felles at de ikke ønsker omfattende klima tiltak. Og når han nå kritiseres, stenger Facebook for kritikken.

The Lomborg Deception: Setting the Record Straight About Global Warming er en bok skrevet av amerikaneren Howard Friel og som snart kommer ut på Yale University Press. I denne boken har Friel sett på alle fotnoter og kilde­henvisninger i Lomborgs siste bok; Cool It. Han finner at kildehenvisningene i stor grad ikke støtter Lomborgs ulike påstander.

Sharon Begley i Newsweek anmelder Friels bok. Hun gjør en del stikkprøver og kommer ut med en klart positiv anmeldelse av boken og et tilsvarende kritisk syn på Lomborg. Klimaorganisasjonen tcktcktck (se tcktcktck.org) legger denne ut på sin Facebookside om kvelden lørdag 6. mars. Allerede søndag morgen er linken sperret av Facebook som upassende.

Det må være grunn til å spørre om Facebook har gjort en feil eller om de faktisk ikke ønsker større takhøyde enn det dette kan tyde på. Eller om de kanskje ikke liker kritikk av Lomborg?

Innlegget publisert i Dagsavisen 11.mars 2010. 

Jeg må innlede med å si at jeg selv ikke er klimaekspert. Det er biodiversitet som er mitt fagfelt. Men i Biodiversitetsåret 2010 ser det ikke ut som om noen er interessert i å gjøre noe seriøst med biodiversitetskrisen. Like lite som våre byråkrater og politikere tok løftet om å stanse tapet av biodiversitet innen 2010 alvorlig. Dette til tross for at klimakrisen og biodiversitetskrisen henger sammen på intrikat vis. For meg er den viktigste grunnen til å bry seg om menneskeskapte klimaendringer den forferdelige effekten disse kommer til å ha på andre arter.

Dessuten er det er mange år siden jeg sluttet med forskning. I disse krisene, som vi har befunnet oss i lenge, så jeg lite poeng i å jobbe med å frembringe ny kunnskap når forvaltningen viser så liten interesse for å bruke den kunnskapen vi allerede har.

Erik Bye, Forsker og dr. philos i “realfag”, skriver under tittelen “Indoktrinering om klima” i Dagsavisen 20/1, uken etter at noen pedagoger på Ås skrev om undervisning i områder hvor “forskere er uenige”—med klima som eksempel.

Debattinnlegg i Meninger i Dagsavisen 7. september 2009 fra

JØRGEN RANDERS, PROFESSOR I KLIMASTRATEGI, HANDELSHØYSKOLEN BI
INGE OLAV FURE, KOORDINATOR KLIMAVALG.NO

Ved å skape et lavutslippssamfunn med høy velferd kan Norge vise land som Kina og India at det lønner seg å redusere sine klimautslipp. Men da holder det ikke med kvotehandel.

Valgkampen 2009 er på det nærmeste over. For de av oss som tror vi står overfor en mulig klimakatastrofe, er det god grunn til ettertanke. Valgkampen har ikke vært en klimavalgkamp. Samtidig har klima vært et tema. Ikke det mest sentrale temaet, men likevel tilstede. I starten av valgkampen hadde den et overordnet eller prinsipielt preg. Etterhver ble det mer konkret og lignet stadig mer på en miljødebatt. Oljesølet på Sørlandet kom perfekt for de som ikke ønsker borring i nord.

Valg kamp handler i stor grad om å presentere sine løsninger som de beste løsningene. Og best er helt avhengig av prioriteringer og samfunnssyn til den som vurderer forslagene. Dette fungerer ganske godt når det for eksempel gjelder spørsmål om priser i barnehager, veibygging og forskning. Når vi derimot skal vurdere de ulike partienes svar på klimautfordringen, fortoner dette seg annerledes. Selv om mange av oss kan registrere forhold som har med klimaendringer å gjøre, er det i hovedsak en trussel for framtiden. Det gjelder ikke nå. Dessuten er det ikke alltid like lett å begripe hva jeg som enkletperson skal gjlre med dette. Det er mange gode grunner til å skyve på problemet; utsette å tenke på det en dag man har tid.

Men, problemet blir ikke mindre av at man utsetter å forholde seg til det. Og den dagen det er åpenbart at klimaet er endret, er det kanskje - ja sannsynligvis - for sent. Jorda har ingen termostatknapp som vi kan bruke til å skru temperaturen opp og dertter ned igjen. Vi løser ikke klimaproblemet ved bare å ta karbon ut av lufta når det først er sluppet fri. CO2 som tilsettes atmosfæren iverksetter prosesser som vi i liten grad kan styre og som det vil ta svært lang tid å reversere. Typisk kan det være slik at om vi klarer å stoppe utslippene i løpet av noen ti-år, så vil det ta mange hundre år før CO2 nivået er tilbake på dagens nivå.

Mange hevder at de har den beste klimapolitikken. Men, dersom den beste klimapolitikken ikke er god nok, har vi som samfunn et problem. Den politiker som hevder at ressurser til å løse klimaproblemene må prioriteres som andre politiske saker, har neppe skjønt hva som står på spill. Og i dag har ingen norske partier en klimapolitikk som er god nok.

Nærmes ved en tilfeldighet har forskere ved National Oceanography Center i Southampton i England oppdaget en kraftig økning av metangassutslipp fra havbunnen rundt Svalbard. Forskerne antar dette er et resultat av økningen i havtemperaturen. 

 Metan er en klimagass som er mer enn 20 ganger så skadelig som CO2. Ved økt oppvarming kan metangass i emorme mengder frigjøres fra såvel havbunnen hvor den i dag er bundet opp i en form for metan-is og fra tundraen hvor den i dag er frosset ned.

Professor Ivar Isaksen ved institutt for geofag ved Universitetet i Oslo sier til Aftenposten at etanutslipp fra havbunnen "kan endre mengden av metan i atmosfæren betraktelig". Han peker på at denne økningen har skjedd mye raskere enn man har trodd og at dette potensielt kan få enorme konsekvenser for klimaet på jorden.

Torsdag 13. august gikk klimadebatten på Litteraturhuset av stabelen.Det er godt å se at klima engasjerer, over 100 forventnigsfulle hadde møtt opp til Professor Jørgen Randers presentasjon med påfølgende debatt.

Presentasjonen til Randers kan du [rokdownload menuitem="61" downloaditem="7" direct_download="false"]laste ned som PDF her.[/rokdownload]

Om utviklingen av klimadebatten fra 2005 til 2009 med vekt på fem konfliktfylte politikkområder

Rapporten analyserer hva partiene er skrevet for velgere som ønsker å vite mer om hva partiene har ment og gjort i Stortingsperioden. Dens hensikt er å hjelpe velgere til å gjøre et informert klimavalg den 14. september.

Rapporten omhandler fem temaer: CO2-rensing; ny fornybar energi; grønne sertifikater; biodrivstoff; kvoter og kvotehandel. Disse er valgt ut fra hvilke saker som har vært behandlet av Stortingets Energi- og miljøkomité. Vi har gjennomgått partienes programer­klæringer og Stortingets doku­menter. I tillegg presenteres sentrale milepæler fra Stortingsperioden: Soria Moria-erklæringen, Lavutslippsutvalgets innstilling, Regjeringens Klimamelding, Klimaforliket, og Klimakur 2020.

Rapporten viser at Arbeiderpartiet har dominert klimapolitikken i 2005-2009, og at regjerings­samarbeidet med Senterpartiet og SV har gjort Arbeiderpartiets program for 2009-2013 langt vektigere om klimapolitikk enn forrige partiprogram. Høyre, KrF og Venstre oppnådde gjennom Klimaforliket en heving av Regjeringens ambisjonsnivå.  FrP tviler fremdeles på om klimaendringene primært er menneskeskapte , men har likevel vært i favør av enkelte tiltak.

Mye av klima- og energi-politikken – både utforming og gjennomføring – har vært dominert av departementene. Finansdepartementet har tatt seg av kvotehandelen , med støtte i det samfunns­økonomiske miljø. Olje- og energidepartmentet har ikke lyktes i å forene petroleums- og vannkraft-interessene i en samlende energimelding. Det offentlige innsyn i disse prosessene har vært begrenset.

Mot slutten av Stortingsperioden var partiene overraskende enige om en rekke klimaspørsmål, som CO2-rensing på Mongstad, energiøkonomisering og vindkraft til havs, vern av tropisk regnskog, ønsket om grønne sertifikater, og annengenerasjons biodrivstoff. Likevel går implementeringen sent, grunnet et tradisjonelt dilemma: Politikerne vegrer seg for å lede fordi de da kan tape velgere, mens velgerne ikke tror på alvoret i situasjonen fordi politikerne ikke viser konsekvent lederskap.